26. jul, 2021

Mot nord, mot nord.

Endelig bedret været seg og vi kastet loss fra Kalle kl. 12.00 og satt kurs mot Vesterålen.

På veien passerte vi Per Ung sin statue fiskerkona, eller feskarkjærringa lokalt. Hun står på sokkelen sin og speider etter mannen. Kommer han hjem fra havet , eller ser hun etter Hurtigruta som endelig er kommet i fast rute igjen?

Vi var der da hun kom opp på sokkelen sin, eller skulle komme opp på sokkelen. Det var under Forbundet Kystens landsstevne i 1998. Kystverket skulle løfte henne opp med kranbåt, men Vestfjorden var lunefull den dagen. Statuen slingra og slang og til slutt ble hun satt tilbake på moloen , dekket til med presenning, klar til avduking dagen etter. Avdukinga skulle foretas fra Gamle Lofotferga av lederen av bondekvinnelaget i Vågan. Det var mange prominente personer ombord. Vi var der, 3 statsråder og diverse kunstnere. Det ble festet en trosse til presenningen og på gitt signal begynte bondekona på båten å dra , men fiskerkona på moloen ville ikke gi slipp på duken. Ferga hadde avdrift. Tauet ble strammere og strammere og til slutt vant statuen. I Lofotposten dagen etter var det på forsiden et bilde av en innbitt bondekone, en trosse så stram som en buestreng ogn med tekstete " to stridige kjærringer i hver sin ende av et tau." Dagen etter løftet redningshelikopteret fra Bodø dama på plass.

Vi fortsatte mot Trollfjorden. Noe vi for så vidt gjorde i 1998 også. Mer om det siden.